Dette er en historie om å måtte spille en kamp for bortelaget på sin egen hjemmebane. Det er historien om en hel dags moro på preoperativ poliklinikk på St. Olavs hospital – og om hvor fint det er å være pasient på eget sykehus.
Forfatteren har hatt en flott opplevelse som gjest på hjemmebane. Illustrasjonsfoto: iStockphoto / Thinckstock
Jeg husker da jeg endelig fikk innkallingen i posten. Etter mye avveining for og imot hadde jeg endelig bestemt meg for å søke meg inn til operasjon for den sjeldne, men ganske godlynte abnormaliteten min.
Brevet er tykt, i hvert fall 4-5 ark. Opplegg for dagen: Preoperativ poliklinikk. Beregn å sette av seks timer. Seks timer. Jeg får gåsehud. En liten turné innom sykepleier, assistentlege, blodprøvetaking og anestesilege. Og en fysioterapeut som skal lære meg pusteøvelser. Det føles som om den uskyldige plastikken min er beregnet å bli en total reorganisering av alle mine indre organer.
Min karriere på bortelaget begynner ikke med umiddelbar suksess. Jeg begynner dagen med å rote med tiden og komme for sent til oppvarmingen. Og jeg som alltid tenker mine tanker om folk som driver med sånt sluskeri, og som hadde ambisjoner om å gjøre et perfekt innhopp. Jeg tenker at de burde kaste meg tilbake der jeg kommer fra. Heldigvis er dommeren av det snille slaget og sier at det ordner seg. Jeg biter ned alt av negler på den ene hånden og venter i spenning. Jeg liker ikke å skape bry for folk.
Minuttene flyr i stolene på venterommet utenfor urologisk poliklinikk. Det er meg og menn over 60. De kikker bort på meg og lurer sikkert på hva jeg har problemer med. Har kvinner prostata?
Jeg lærer for første gang at når du ikke har på deg hjemmelagets særegne drakt, er det veldig lett å komme i snakk med folk. Jeg har flere humoristiske samtaler med mine medventende. Slaberasset avbrytes av en stemme: «Johanne Marie Iversen». Jeg tas imot av en flott sykepleier. Sykepleieren går gjennom helseskjemaet mitt og spør. Jeg bekrefter at antibiotikaallergien min er ekte, og at sist gang jeg spiste Ery-Max, endte med en tunge som ga meg gullkort på legevakten.
Sykepleieren sender meg til blodprøvetaking. Om jeg vet hvor laboratoriet er? Jeg minnes da jeg for fire måneder siden konkurrerte med uketjenestegruppen min om hvem som hadde høyest lymfocyttall. Jo da, jeg vet hvor det er, sier jeg. Min virkelige identitet er ennå ikke avslørt.
Utenfor laboratoriet er det kø, og andre folk enn dem som venter utenfor min stampølsebod på urologen. Jeg trekker en kølapp. Igjen begynner jeg å lure om jeg virkelig er en type som lett kommer i snakk med folk. Eller om det bare er samværet med andre bortespillere. Det er uansett fint å snakke med alle disse menneskene. De forteller hva som feiler dem, og jeg inspireres av at de er ved så godt mot.
Plutselig ringer mamma. Sykepleiermamma. Ubetenksomt plaprer jeg i vei om hematologiverdier, diatermi og larynxmaske. Jeg er avslørt. Folk er like vennlige, men de vil gjerne ha tips fra hjemmelaget. De begynner å spørre om medisiner og prognoser. Jeg er glad for at det blir min tur.
Tilbake på poliklinikken er det tid for å snakke med assistentlegen. Jeg kikker forventningsfullt bort mot rommene og håper at jeg ikke møter på en av de mange jeg har «kræsjet» vaktene til forrige semester. Det kommer en femteårsstudent tuslende forbi venterommet. Jeg lurer fælt på hva hun gjør der, for femte klasse skriver jo hovedoppgave. Det viser seg at det er hun som skal ha preoperativ poliklinikk. Om jeg er der i forbindelse med forskningen min? Nei, ikke akkurat.
Jeg går tilbake til skranken. Dommeren. Jeg spør med min lyseste stemme: «Hadde det vært mulig kanskje å komme inn til noen andre?» Selv så åpen jeg er om mine skavanker, hadde det vært fordelaktig ikke å ha en fra fadderkullet mitt til å skrive innkomstjournal.
Det ordner seg, og etter en koseprat med en utrolig sympatisk kirurg er jeg igjen ute på venterommet. Nå er klokken blitt 12, og det begynner å nærme seg anestesilegetid. Vi sitter der alle mann. Alle mann og meg. Det føles som om vi er gamle kjente, og vi smiler til hverandre.
Det er en eim av spenning i luften. Anestesilegene ble i velkomstbrevet beskrevet som narkoselegene. Jeg tenker mitt. Det blir nok spinal på meg. Anestesilegen kaller meg inn og er som alle de andre jeg har møtt den dagen, sympatisk. Men en siste leksjon for dagen blir at man aldri skal fundere for mye på hvordan ekspertene på hjemmelaget tenker og gjør ting: Jeg er nemlig for ung til å få spinal.
Møtet er over. Jeg forsikrer meg en siste gang om at det eksplisitt står at ingen juniorspillere fra hjemmelaget skal delta på noe side av bordet når jeg sover.
Vi er ferdige. Dagen er over, og alle spillerne kikker på hverandre, lettet. Det gikk da ikke så ille i denne vennskapelige matchen.
Sjelden har jeg hatt seks så trivelige timer. Sjelden har jeg følt meg så ivaretatt og grundig behandlet. Preoperativ poliklinikk kan kanskje føles strabasiøst og overveldende, men det gir en flott opplevelse av å være gjest på hjemmebane.
